Jeg synes verdier er interessante. Eller; de verdiene vi tror vi har ihvertfall. Jeg ser ikke bort ifra at jeg iløpet av mitt liv finner ut at jeg har flere verdier enn de jeg til nå har satt ord på. Tror det er en utvikling - vi er ikke konstanter tross alt.
Personlig verdsetter jeg frihet og kunnskap veldig mye. Min tolkning av de ordene selvfølgelig.
Mestring tror jeg også på, men det er mer et stikkord enn en verdi føler jeg.
Ikke dermed sagt at jeg ikke synes andre ting er viktige, men bare for å prøve å rangere litt.
Jeg respekterer jo selvsagt andre folks verdier - selv om jeg kan synes de er naive eller feile gjør de jo sin nytte for sin eier.
Derimot er det en ting jeg ikke greier helt å svelge.
En fyr i klassen min har på flere forelesninger sagt at han tror på kjærlighet som mål/verdi.
Greit nok.
Men så uttaler han det også: "Jeg tror på sjærlighet".
Unnskyld? Hva da?
Å si kjærlighet som sjærlighet synes jeg er å ødelegge ordet og dets betydning fullstendig.
Kjærlighet er det som Shakespeare skriver om, som har blitt omfavnet og forlatt i litteraturhistorien.
Sjærlighet er derimot den følelsen som skrives om i tragiske, søppelklare ungdoms- og barnebøker. De bøkene jeg raskt forlot til fordel for bøker jeg ikke ble kvalm av fordi de rett og slett var så patetiske.
Det er forskjellen mellom en chick-flick og filmhistoriske høydepunkt. Det er forskjellen mellom fast food og gourmet.
Sorry mac, jeg greier ikke å ta deg seriøst...