Blod og sprøyter

Jeg har bestemt meg - jeg skal bli blodgiver!

Bestemt på det har jeg vært i mange år allerede. Jeg var skikkelig innsatt på det en periode for noen år siden - så jeg sjekke på nettet hvem som faktisk kunne gi blod. Og der sto det; aldersgrense 18 år. Det betød over et år før jeg kunne pumpe mitt blod inn i ledninger - en tidsperiode som faktisk er ganske lang for en 16-17 åring.

Og selvfølgelig glemte jeg hele blodgivinga...

Men da jeg var på UNN-festivalen huska jeg det - siden det var masse fancy sykehusutstyr der og noen ververe også btw. :P

Jeg har derimot ikke så veldig fokus på å hjelpe folk som trenger blod - det er bare en bonus.

Faktum er at jeg elsker å ta sprøyter og blodprøver.

Ikke liker - elsker. ^^

Dette var et av mine to sprøyte-alternativer;

- bli sprøytemisbruker

- bli blodgiver

Og for å være ærlig synes jeg det andre alternativet er mye sunnere og fornuftigere.

I mine skoleår var jeg alltid en av dem som var litt spent på sprøyter - når de hentet ut noen få om gangen for å bli stukket av sykepleiere/sykesøstre.

Ikke av redsel som de andre - men fordi jeg gledet meg.

Det var alltid spennende. Litt som berg og dal baner.

En gang dro jeg faktisk til legen og ba om å få blodverdiene mine sjekket(i tillfelle jernmangel). Jeg visste jo at det ikke egentlig var noe galt - det var bare en unnskyldning for å få tatt blodprøve.

Jeg tror jeg må være litt merkelig - ingen jeg har møtt til nå har samme innstilling som meg.

Min venninne Kathleen blir svimmel og besvimer av synet av blod. Bare små bloddråper også.

Kanskje jeg burde gå på plata og lete etter mine likesinnede...?